Ta “smuglerruta” du også
I 2020 var deler av løypa en del av Ski Tour 2020, men historien om dette turrennet strekker seg langt tilbake. De aller første avisartiklene om Storlirennet ble skrevet på slutten av 1930-tallet. Spådommene for skirennet som skulle gå fra Storlien til Meråker var veldig store. Storlirennet har blitt en tradisjon, og i dag er det et turrenn med familieprofil.
Kom til start med tog
Det var ikke mangel på avisoppslag og store spådommer den gangen skirennet fra Meråker til Storlien gikk av stabelen for første gang i 1938. Dessuten overdrev arrangøren heller ikke antall kilometer. Til tross for at rennet startet rett etter deltakerne gikk av toget på Storlien, og målgangen var ved Gimle i Meråker sentrum, så var løypa hele fire kilometer kortere enn den er i dag. Arbeideravisa meldte at turløpet Storlien –Meråker ble en suksess til tross for at værgudene viste seg lite elskverdig. I underkant av hundre løpere deltok, deriblant 29 svensker. Det var kornsnø i starten, skareføre i høyden og ved innkomst hadde arrangøren et strev med å holde snø i løypa da den smeltet etter hvert som den ble til. Publikum strømmet til og Gudå hornmusikk – korps spilte i målområdet.
Foto: Meråker Historielag
Ukjente kvinner
Den gangen, som i dag, fikk man mellomtider da løperne ankom Fjergen. Det ble kniving mellom Bernhard Kvernmo og Oscar Olsen, førstnevnte rykket fra på slutten og vant 14 med 14 sekunder og tiden 1.59.00. Nederst i avisklippet fra den gangen, blir det dessuten kunngjort at det også sto damer på startstreken. «To kvinnelige løpere deltok også. Den ene gav opp på grunn av en forstuvning, men den andre fullførte løpet med en tid av 3.29.22». Etter å ha saumfart resultatlistene som sto på trykk, kunne man finne at det var Hilma Juliussen som var første kvinne til å gå Storlirennet.
Store spådommer
Avisene utropte straks rennet til å bli det neste store løpet i Trøndelag, det første rennet var nemlig bare åpen for lokale løpere. Alt lå til rette og det var lettvint å komme seg til Storlien med toget. Løperne startet rett etter ankomsten, klærne deres ble fraktet med toget tilbake til Meråker, og hvis arrangørene utvider løpet til å omfatte hele Trøndelag, passet det fint å ta kveldstoget tilbake til byen. I 1939 ble løpet utvidet noe, men bare for Stjørdalsføret, Jämtland og Herjedalen. Det ble en kald start og mildvær utover dagen. Alfred Kvernmo kjørte godt nedover og vant med tiden 2.21.56. Det var flere hundre tilskuere ved målgang og god stemning. Selv om svenskene hadde lovet større deltakelse, var bare fire med, deriblant Anders Neiner. Han vant klassen 40 og 50 år. Neiner var dreng på Storvallen gård hos Anders Olsson. I avisen heter det at den vesle samen ble veldig populær.
Storhetstid
På slutten av 70-tallet begynte en storhetstid for Storlirennet. Blant vinnerne i denne perioden var Oddvar Brå, Pål Gunnar Mikkelsplass, Ove Aunli og Tor Håkon Holte.
– Pappa (red anm. Magnar Lundemo) sørget for at landslaget kom oppover og deltok i Storlirennet, det ble også diskutert om man skulle få rennet med i verdenscupen for turrenn på slutten av 70-tallet. Det var stor deltakelse med rundt tusen startende og veksten fortsatte til midten av 80-tallet, forteller Hallgeir Martin Lundemo.
Selv var han tidenes yngste da han som niåring fullførte løpet med kanontid, og selv gikk han til topps i 1990 med tiden 1.40. Rennet som til nå hadde gått i klassisk stil lå dødt i en tiårsperiode. I 2004 kom nyoppstarten, og denne gangen var stilarten fri teknikk.
Foto: Meråker Historielag
Smuglerruta: I ettertid har løpet også blitt kaldt «smuglerruta» Deltakerne fylte opp sekkene med sukker som de tok med seg over grensa. Det var sukkerrasjoneringen i Norge, og siden sekken likevel skulle være fem kilo, så kunne man passe på å ta med seg sukker tilbake til Meråker. Ifølge Storlirennløperen Nils Solbakken, som vant i 1948, var ikke dette særlig lurt. Det ble slitsom etter hvert fordi sukkeret slang fra den ene siden i sekken til den andre. Solbakken kunne også medele for avisen at en gang var det så strabasiøse forhold at de første løperne tok igjen de som gikk opp løypetraseen.
Arbeideravisen, 1939: Ryggsekken skulle være 5 kg, Høgmos sekk veide for sikkerhets skyld 6 kg. Sekken bør bestå av klær, votter, mat og termos.
1940: Starten flyttes inn på Norsk side grunnet krigen og vanskeligheter med å få pass. Alfhild Eriksen fra Tambar var eneste kvinne påmeldt. Hun fullførte på tiden 2.50.14, og gikk distansen med sekk. Alfhild gikk på lånte, elendige smurte ski. – hennes egne velpreparerte ski ble ved en feiltagelse satt igjen i Kopperå. I avisen sto det at Erikssen flyr på ski i fjellet så snart hun har tid.
Populært: Alle programmer revet bort, og omtrent alle innbyggerne var samlet ved start, Fjergen og mål. Målgang var ifølge avisene slik den skulle være ved turløp, nemlig ikke for anstrengende, slik at deltakere kunne rive av seg en vits når de krysset mållinja.
Løyperekord: Løyperekorden fra 1938 holdt seg helt til 1950, da John Stenøyen gikk inn på tiden 1.49.05. hele 11 løpere gikk under tiden til den gamle løyperekorden. Stenøyen vant også året etter, denne gangen med en svenske Gunne Gunnarsson fra Dufved på andreplass. Eneste dame var Jorunn Johnsen Øien med tiden 3.02.00.